Fra magasinet Folk Før 2011:

Billedhogger Cornelius Vatnan – kunstneren fra Marmorbyen

Av Bodil og Kjell Bakken

På Fauske kirkegård står en stor og spesiell gravstøtte med et kvinnehode i relieff i bronse. Støtten er over Karen J. Vatnan og Olga Olsen. Hvem var disse og hvem er kunstneren bak relieffet?  Det skal vi fortelle om denne artikkelen.

Historien begynte egentlig med at vi fant en lite oppslag i et gammelt leksikon om en Cornelius Vatnan fra Vatnbygda. Etter som det ikke er så mange fauskeværinger som har fått navnet sitt som oppslagsord i leksikon, ville vi finne ut noe mer om mannen. I artikkelen sto det at han var født i 1893 og blitt interessert i billedhogging på grunn av marmoren i området. Kanskje hadde han vært innom Ankerske, enten som arbeider eller på besøk? Det sto at han arbeidet på Vigelandsanlegget for Gustav Vigeland.

Vi ringte til Ole Vatnan, som er 84 år og bor i Oslo, for å høre om han kjente mannen. Det ble treff med en gang. Cornelius var hans onkel, og han kjente ham godt. De bodde begge på Østlandet. Det hører med til historien at også Ole Vatnan er omtalt i leksikon. Cornelius er nå falt ut, og Ole er kommet inn i dagens utgave. Ole ble landets første kystdirektør etter at han hadde vært ekspedisjonssjef i Samferdselsdepartementet. Han gav oss telefonnummeret til Cornelius sin adoptivdatter, Gudrun Vatnan, som har sendt oss bilder og opplysninger om onkel Corn som hun kaller ham.

Slektsbakgrunn til Cornelius Vatnan

Et portrett i et slektshistoriehefte må ha med personens slektsbakgrunn. Vi slo derfor opp i Slektsboka for Fauske og fant følgende: Far var Ole Sakarias Andreassen, f. 1846 på Engan i Fauske, d. 1903 i Vatnan. Mor var Karen Johansen, f. 1856 i Nordal i Fauske, d. 1926 i Vatnan.  Besteforeldrenes fødested: Nordal, Solvikmark, Hjemgam og Solvik.

Vi finner også overraskende at Ole var bror til herværende medskribents oldefar, Christen Andreas Andreassen på Hjemgam. Mormor Marie Christensdatter og Cornelius var altså søskenbarn og bodde i Vatnbygda. Begge dro til Oslo på begynnelsen av 1900-tallet for å ta seg utdannelse.

Ole og Karen slo seg ned i Vatnan på bruksnummer 1, og fikk 9 barn, hvorav 8 levde opp. Nummer 7 i søskenflokken var Cornelius, f. i 1893. De fleste barna brukte etternavnet Vatnan som voksne, men står oppført med Olsen eller Olsdatter som etternavn i folketellingen i 1900. Vi finner konfirmasjonen hans i kirkeboka for Fauske år 1907 på Digitalarkivet. Han var syk på konfirmasjonsdagen, men blir konfirmert etterpå av presten Bjarne Kleivan. Kleivan var nok en streng prest, for det var bare to av guttene som fikk karakteren ”utmerket godt”, den ene var Cornelius. Vi ser av utklippet fra kirkeboka at han har opplyst at han kommer fra bruksnummer 1, og vil bruke slektsnavnet Vatnan. Faren til Cornelius døde 4 år tidligere. I folketellingen for 1910, da Cornelius var 17 år, ser vi at han er flyttet hjemmefra, da er det bare moren Karen og noen av søsknene som bor hjemme.

En av hans eldre brødre var Daniel Vatnan, som ble lokomotivfører på Sulitjelmabanen og bodde på Sjønstå. Han ble bl.a. far til Johan Vatnan, som var mangeårig bestyrer for Samvirkelaget på Fauske, og Ole Vatnan, som hjalp oss til starten på denne fortellingen.

Interessert i billedhogging på grunn av marmoren på Fauske

Gudrun forteller at Cornelius ble interessert i billedhogging på grunn av marmorbruddet i Løgavelen og behandlingen av marmoren på Ankerske. Samtidig var han flink til å tegne og flink på skolen. Dermed søkte han seg inn på Kunst- og håndverkskolen i Oslo, og kom inn. Da han var ferdig, søkte han seg inn på Kunstakademiet og fortsatte der. Det var antakelig her han ble kjent med Gustav Vigeland, som plukket han ut til å arbeide for seg på Vigelandsanlegget.

Gudrun Vatnan forteller at da hun var liten spaserte de mange ganger rundt i Vigelandsanlegget og Cornelius fortalte hva han hadde laget, bl.a. relieffene rundt brønnen.  Cornelius syntes det var leit at ingen av skulptørene og billedhoggerne som arbeidet for Vigeland fikk noen som helst kunstnerisk kreditt for arbeidet sitt, eller fikk lov til å signere arbeidene sine. Det var bare Vigelands navn som skulle knyttes til anlegget. Vigelandsanlegget var et nasjonalt prestisjeprosjekt, nasjonsbyggende, tilsvarende som polferder og Svalbardsaken. Mange gjorde en innsats for at det skulle bli fullbyrdet.

Cornelius var tydelig på sitt kunstsyn

Gudrun forteller: Onkel Corn var tydelig på sitt kunstsyn, et syn som jeg må medgi at jeg som ung stilte meg kritisk til, men som jeg nå etter hvert er enig i. Han mente kritisk at abstrakt kunst gjerne var "Keiserens nye klær", men han likte impresjonistene, bare de ikke gikk for langt. Kort sagt så satte han alle ismer frem til kubismen og moderne abstraktisme høyt.

Jeg var ofte med onkel Corn og pappa i gallerier, og alltid på høstutstillingen. Det at jeg tok grunnfag kunstfag en gang, var fordi onkel Corn vekket min kunstinteresse. Men han frarådet meg på det sterkeste å bli kunstner da jeg som ung hadde lyst til det, siden bare dem med spisse albuer sånn som Vigeland, mente han, kunne komme seg frem som kunstnere. Selv måtte onkel Corn etter Vigelandsanlegget var ferdig, alltid han fast lønnsarbeid som gravstenhugger ved siden av egne ting for å kunne leve bra.

Cornelius lagde mange minnesmerker

Da har vi funnet forklaringen på gravstøtten på kirkegården på Fauske. Gravstøtten ble altså laget av Cornelius til graven til sin mor, Karen Johansen Vatnan. Lillesøsteren til Cornelius het Olga. Hun bodde også i Oslo og døde i 1963, året før Cornelius. Hun var ugift og ble altså begravd sammen med sin mor.

Thorleif Haug, av mange kalt verdens beste langrennsløper, gikk bort i 1934, 100 år gammel. Graven hans er på Bragernes kirkegård i Drammen. Cornelius lagde gravstøtten hans, en stor naturstein med innfelt relieff av Thorleif Haug. Signaturen hans er tydelig på relieffet. En utsendt medarbeider, May Kvamme, tok bilde av gravstøtten.

Cornelius var motstandsmann under krigen

Cornelius, hans kjæreste, og far til Gudrun Vatnan, var med i motstandsbevegelsen under krigen. De drev en radiosender sammen med andre og sendte nyheter om situasjonen i Norge til regjeringen i London. Faren til Gudrun "orget" deler til denne senderen, og kjæresten til Cornelius var kurér. Senderen ble stadig flyttet rundt for å gjemme den unna for tyskernes peilebiler. Gudrun forteller: Da jeg var liten, så jeg en film om radiosenderen. Kanskje den finnes enda. I inngangen til det gamle Rikshospitalet var det en minneplakett om da senderen ble gjemt i pipen der. Faren til Gudrun ble tatt i 1942 og sendt til Auschwitz, men det gikk bra med Cornelius og hans kjæreste. De lå begge i dekning og ventet på å komme seg over til Sverige da krigen sluttet.

Far til Gudrun ble enkemann da hun var tre år. Han led av posttraumatisk stress, så det ble Onkel Corn og kjæresten som tok seg av Gudrun. Kjæresten ble da ”mamma”. De valgte å gifte seg for å skape et best mulig hjem for Gudrun. Hun forteller:

Mamma og onkel Corn giftet seg 3. juni 1949, og skapte et hjem med mye kjærlighet og varme; mye selskapelighet og moro med onkel Corns kunstnervenner og mammas utearbeidende ungkarsvenninner. Det var et veldig raust og åpent hjem. Jeg fikk ta med venner hjem så ofte jeg ønsket, og onkel Corn, om han arbeidet hjemme, og "dadda" viste ikke hva godt de skulle gjøre for at venner og jeg skulle ha det bra når vi dumpet inn etter skoletid.

Etter krigen levde han svært bra på sin kunst, for da skulle enhver kommune med respekt for seg selv ha sitt krigsminnesmerke. Han syntes ikke de enkle bautaene var de store utfordringene. Bedre var det når han kunne jobbe tredimensjonalt og figurativt, eller i det minste med symbolikk. Hjemme arbeidet han med mindre ting som byster og relieffer, og jeg fikk bivåne at han med passer målte sine modeller når han lagde byster, for riktig skulle det være. Pappa overtok leiligheten til onkel Corn i Akersveien 16, da mamma og onkel Corn giftet seg, og Onkel Corn tok meg med på jobb så jeg skulle få besøke pappa der.”

Cornelius og kona hadde høy status i Røyken der de bodde. Han som kunstner og hun som landets første kvinnelige kommunalsjef, det som i dag heter rådmann.

Cornelius ble rammet av Multippel Sklerose, som etter hvert gjorde det vanskelig å arbeide.

Gudrun forteller: Onkel Corn hadde verksted hjemme, og arbeidet bare der etter at han ble for syk til å arbeide på verkstedet sitt i Oslo, i Trondhjemsveien 38. Det var et sveitserhus med veranda som var innglasset og antakelig ikke så godt isolert, for om vinteren, også før han ble for syk, arbeidet han hjemme. Det var hyggelig, for jeg og venninnene fikk være med ham og boltre oss i leire og farger. Han var fantastisk snill.   

Sykdommen tok etter hvert over. Gudrun foreller om hans siste arbeid:

Det siste han skulle lage ble aldri fullført. Han knuste det. Han hadde ikke fått det til slik han ville ha det, fordi sykdommen var kommet for langt. Det var et stort glassmaleri: "Den Gode Hyrde" som skulle til en ny kirke i Oslo. Det var så vakkert der det lenge hadde ligget utover gulvet i kjellerverkstedet. Det manglet bare blybåndene. Plutselig hørte vi lyden av knust glass. Det var onkel Corn som i fortvilelse over ikke å få det til, tråkket på det siste verket sitt og gråt….

Cornelius Vatnan gikk bort i 1964.