De 25 frammøtte til foredragsholder Berit Lesniaks fortelling

om XU i Salten og hennes morfar Johan Brandts rolle i XU,

fikk overvære et interessant og spennende foredrag.

                                             Foredragsholder Berit Lesniak. (Foto: B. Lesniak) 

Tekst og bilder (der ikke annet er nevnt):

Odd Hroar Kristensen

Klikk på bilder for større versjon.

Foredragsholderen innledet foredraget med å fortelle om oppstarten av XU, da motstandsmannen Arvid Storsveen i 1940 foreslo for den norske legasjon i Stockholm å danne en hemmelig norsk etterretningsorganisasjon, noe som ble gjort, og i 1941 ble XU skilt ut fra Milorg av sikkerhetsmessige grunner.

Etterretningsarbeidet ble utført av små grupper i hvert sitt distrikt og hvert distrikt skulle ha hver sine kurerruter til Stockholm. Distriktene ble ledet direkte fra Stockholm, og de skulle ikke ha kjennskap til hverandre.

XU-folkene hadde militær taushetsplikt til i 1988, og i tillegg hadde de også en selvpålagt taushetsplikt. Ifølge Arnold Kramish, amerikansk historiker, var XU, sitat: «… den best organiserte og mest produktive etterretningsorganisasjonen som opererte under andre verdenskrig …» Og William Hakvaag ved Lofoten krigsminnesmuseum i Svolvær har hevdet at «XU var så hemmelig at flere ikke visste at de hadde vært med».

Johan Brandt (agent H.80) var leder for XU i Salten, og hadde radio- og sportsforretning i Sulitjelma før krigen. Under krigen ble det å eie radio forbudt, men Johan Brandt hadde et hemmelig rom i huset, og hjalp folk med å skjule radioer der. Og han varslet om forestående rassiaer i samarbeid med politi Sannes. Jan hadde også lovlig såkalt «jøssing-antenne» i forbindelse med radio- og sportsforretningen.

Oppgavene til XU-agentene var å samle informasjon om bl.a. befestninger, våpenlagre, antall soldater i området og å holde oversikt over skipstrafikken. (Se bilde 07 for oversikt over hvordan denne etterretningsinformasjonen ble sendt rent praktisk, fra Sulitjelma til London).

Harry Evenseth var leder i XU i Sulis i 1943 og ba Brandt komme til Mavas. Evenseth måtte rømme til Sverige etter å ha arrangert sin egen død. Han hadde mye traumer etter krigen og fortalte aldri noe. Johan Brandt og de andre agentene opererte ofte fra områdene i fjellene og ifra Mavas, og de fikk flyslipp med utstyr og våpen. Noen ganger måtte Johan Brandt se seg nødt til å «stikke over grensen» som han uttrykte det. XU hadde ikke lov å ha med seg flyktninger til Sverige.

Reidar Brandt (SIS agent og bror til Johan), formidlet etterretningsmeldinger fra radiosenderen GLAUR i Sulis, den sto med peiler på østsiden av Langvannet. Radiosenderen måtte etter en tid flyttes, og den ble sendt med lin banen til Sagmoen, og videre opp i fjellet. Der lå Reidar Brandt i dekning med GLAUR, i skjul på Gartnermyra.

I midten av januar 1945 måtte Johan Brandt, kona Eline og døtrene Erna og Else på 12- og 13 år rømme til Sverige, med var også de to Sverige-kurerene Karl og Torbjørn Nygård. Eline og jentene bodde da i Uppsala og mannfolkene fortsatte arbeidet i grensefjellene.

I mai 1945 kommer freden til Norge og de som har måttet rømme kan komme hjem, også Johan Brandt og hans familie. I motsetning til forsvarsledelsen, som mente bare de som hadde sittet som funksjonærer i Stockholm burde dekoreres, så gikk XU i Salten inn for en individuell bedømmelse: «Skal de først ordnes med deltagerdiplom og medalje må dette ordnes likt for alle som har fortjent det, det må ikke gjøres forskjell på om vedkommende har vært registrert som «funksjonær» i Stockholm eller om han har klart å holde seg hjemme under hele krigen»

------

Stor takk til foredragsholder og for frammøte!

Bilde 01: Foredraget dreide seg i hovedsak om Sulitjelmagruppen i XU.

Bilde 02: Johan Brandt, agent H.80 i XU.

(Foto: B. Lesniak)

Bilde 03: Forbud mot radioapparater i Norge kom i 1941-42.

Bilde 04: Johan Brandts radio- og sportsforretning i Sulis, 1936.

Bilde 05: Johan Brandt nr. 3 fra høyre.

Bilde 06: Fauskegruppen 812, leder Per Selnes.

Bilde 07: Oversikt og beskrivelse om hvordan etterretningsopplysninger ble formidlet fra Sulitjelma til London.

Bilde 08: Eksempel på kodet melding fra

agent H.80, Johan Brandt.

Bilde 09: Juli 1943, Harry Evenseth ber Brandt komme til Mavas.

Bilde 10: Johan Brandts falske pass.

Bilde 11: Agenter i XU, Johan Brandt i midten.

Bilde 12: Radiosenderen GLAUR fraktes

tilbake til Sulis.

Bilde 13: Det blir fred i Norge.

Bilde 14: Flyktninger kommer til Narvik.

Bilde 15: Tilbake i Norge, i Hattfjelldal.

Johan Brandt i midten.

Konflikt og kontroll i nord

Politiske, sosiale og etniske konfrontasjoner på Nordkalotten

de første tiårene av 1900–tallet

Ulike folkegrupper har opp gjennom århundrene bodd og ferdes på Nordkalotten, her løselig avgrenset til Skandinavia nord for polarsirkelen, den nordvestre del av Russland og Barentshavet. Relasjonene mellom folkegruppene varierte: fredelig gjensidighet og harmoni på den ene side og uoverensstemmelser og konflikt på den andre.

På begynnelsen av 1900-tallet utfoldet det seg en rekke dramatiske hendelser, mest intenst i tiåret 1914–1924.

 Under første verdenskrig forsøkte tyske ubåter å stanse skipstrafikken over Barentshavet. Det førte til at flere handelsskip med viktige krigsforsyninger til Russland, også norske, ble senket, likeså norske fiske- og fangstskuter.

I 1918 trengte finske hvitegardister inn i det russiske området Petsjenga ved grensa til Norge. De kom i kamp med og ble slått tilbake av britiske soldater og russiske og finske rødegardister. En lignende finsk militær innmarsj fant sted i 1920. Da ble de finske soldatene slått tilbake av styrker fra den sovjetrussiske hæren, hvor innslaget av finske rødegardister ikke var ubetydelig.

Norske myndigheter var usikker på kvener/norskfinners lojalitet om det kom til en konflikt med Finland. Den samme mistanken rammet samer, og er en viktig årsak til at fornorskingspolitikken overfor disse etniske minoritetene ble intensivert på begynnelsen av 1900-tallet.

En stadig mer radikal arbeiderbevegelse i det nordlige Norge og Sverige erklærte krig mot militarismen og borgerstaten, og frykten for revolusjonære tilstander fikk myndighetene til å sette i verk strenge mottiltak.

Norske og finske kolonister bosatte seg på den russiske Murmankysten, men led en ublid skjebne under Stalin-regimet på 1930-tallet.

Forfulgt av styrker fra Den røde hær flyktet i 1920 et tusentalls nord russiske regjeringsmedlemmer, militære offiserer og deres familier med en isbryter gjennom isen i Kvitsjøen til Norge, hvor flere hundre ble internert under protester fra arbeiderbevegelsen.

Peder Olsen Kåsmoli

Peder Olsen Kåsmoli ble, som etternavnet sier, født på garden Kåsmoli i Skjerstad kommune i 1884, som eldst av i alt 5 søsken. Også dagens Fauske kommune inngikk da i Skjerstad.   I 1900-folketellinga er han registret som ugift sønn, bosatt på garden, mens han ti år seinere er oppført som fortsatt ugift, men med Sulitjelma som antatt oppholdssted, og som yrke er oppgitt arbeider.

I Kåsmoli i Skjerstad var han aktiv i ungdomslags- og avholdsarbeid, og i 1910 finner vi han som redaktør av det handskrevne bladet Lauvsprett som sirkulerte blant medlemmene i losjen Vårliv i Misvær.

Av ulike årsaker dro Peder nordover, til Kirkenes i 1911. Kanskje var det fordi Sulitjelma Arbeiderparti i 1911 vedtok å suspendere han, som følge av at et regnskap Peder var ansvarlig for var «uriktig»?

I Sulitjelma hadde Peder skrevet for Saltens Fremtid, ofte reportasjer med kritisk omtale av arbeidsforholdene, og dette var noe han tok opp da han kom til Kirkenes, med innlegg i Arbeiderpartiavisa Finnmarken i Vardø. Hans direkte kritikk av gruvedirektøren i Kirkens var nok en medvirkende årsak til at han allerede i 1912 ble oppsagt ved AS Sydvaranger. Han startet da arbeiderkafeen Norden på Kirkenes.

Ved årsskiftet 1913–1914 sa huseieren der Kaasmoli drev sin kafé, opp leieavtalen, og Peder reiste da fra Kirkenes og tok midlertidig opphold i Trondheim. Der fortsatte han å skrive.

Høsten 1914 ble det reist tiltale mot ham for å ha oppfordret til militærnekting, og mot Martin Tranmæl for å ha tatt inn Kaasmolis artikkel i avisa Ny Tid. Tross meldeplikt i Trondheim reiste Kaasmoli til hjembygda Kåsmo i Skjerstad, der han ble arrestert i november og brakt til Trondheim hvor han ble satt i varetekt.  I februar 1914 ble Tranmæl og Kaasmoli dømt til 30 dagers fengsel.

I 1915 ble Kaasmoli redaktør i Vestfinmarken Socialdemokrat i Hammerfest og halvannet år etterpå overtok han redaktørstillinga i Nordlys i Tromsø.

I 1923 ble Norges Kommunistiske Parti dannet av de i Arbeiderpartiet som ikke fikk flertall da partiets forhold til Komintern skulle avgjøres, og Kaasmoli, som Johan Medby, tilhørte Kominterntilhengerne og gikk inn i NKP.  

I 1923 var Kaasmoli delegat på Arbeiderpartiets landsmøte og hadde der tilhørt mindretallet som stemte for Komintern. Derfra skrev han en artikkel hvor han appellerte om å slå ring rundt Norges Kommunistiske Parti og Nordlys. Da ble han innkalt til møte i blad styret, og avsatt som redaktør.

Kaasmoli ble senere redaktør av NKP-avisa Troms Fylkes Kommunistblad, som hadde lagt på is mens NKP hadde Nordlys, men denne avisa kom ut bare i en kort periode før den gikk inn. Kaasmoli satt i ni år som medlem av bystyret i Tromsø som representant for NKP.  Han døde i 1929.

Klikk på bilder for større versjon.

01: Årsmøtet ble ledet av styreleder Bjørn Rendall og valgt ordstyrer Nils Ole Steinbakk.

02: Årsmøtets agenda.

03: Årets boklansering av Fauskeboka 2023 ble gjennomført i begynnelsen av oktober i fjor.

04: Komitestrukturen i Fauske historielag er viktig.

05: I 2023 ble det arrangert 7 medlemsmøter.

06: Arkeologigruppa gjør også godt nybrottsarbeid i gammel lokal historie.

07: Regnskap og budsjett ble gått gjennom og vedtatt.

08: En oversikt over lagets planer for 2024.

09: Det var rundt 20 frammøtte og tilhørere på årsmøtet og foredrag.

10: Foredraget, ved Gunn Lisbeth Pedersen, omhandlet Fauske kommunale ungdomsklubb i perioden 1984-2021, da den holdt til på Samfunnshuset, som ble til Ungdommens hus.

11: I 1986 ble ungdomskafe` et nytt tilbud på ungdomsklubben.

12: Etter hvert kom også helge-disko på lørdagskveldene.

13: Det ble arrangert ungdomskonserter på Ungdommens hus. Blant to av de unge musikerne som opptrådte der var Bjørn Morten Johansen (i dag med artistnavnet Buhre), og Christel Alsos, som begge har videreført sine karrierer som musikere i voksen alder.

14: Det ble også arrangert temafester på Ungdommenes hus.

15: Aktivitetene var mange. I 2008 ble skrekkfilmen «Vaktmesteren» spilt inn og produsert. Der ble Samfunnshuset hjemsøkt av er spøkelse. En av de unge skuespillerne var Sondre Larsen, oppvokst på Fauske. Han har senere spilt i flere tv-serier og film.

16: På Ungdommens hus ble det også servert gratis kveldsmat.

Fauskes drosjehistorie

Referatet er skrevet av Guri Kristiansen

Jens-Morten Kristiansen holdt et meget godt, og ikke minst humoristisk foredrag om drosjenes historie fra den spede begynnelse i 1916 da den første bilen kom til Fauske, og helt til sist på 80- tallet da han avsluttet sin karriere som drosjesjåfør. Som 3. generasjon i samme bransje delte han mye kunnskap også om sin bestefar og fars tid som drosjesjåfører. 

Første del av foredraget tok for seg tida fram til 60-tallet. Etter et kvarters pause fortsatte han med utviklinga i næringen etter at han selv fikk løyve. 

Historiene kom på løpende bånd, mange til stor latter fra de frammøtte. Sannsynligvis kunne han snakket til midnatt, men måtte begrense det til kl. 20.00.

Kristian Ankjell i bil fra 1930-tallet.

Noen av Fauskes første drosjesjåfører.

På 1980-tallet var Mercedes-drosjer det bilmerket som dominerte i Fauske.

Samenes Salten

Referatet er skrevet av Brigt Kristensen

Den 31. oktober hadde konservator ved Nordlandsmuseet Saltdal, Ronald Nystad-Rusaanes sitt foredrag ”Samenes Salten” i historielaget, vel ein månad etter at foredraget dessverre blei avlyst og utsett.  Da var eit nesten fullsett auditorium møtt opp på sentralskolen, nokså mange av dei kanskje med samisk bakgrunn. Dessverre var det ikkje like mange som til slutt fikk høre eit spennande foredrag.

Nystad-Rusaanes fortalte livfullt om korleis forholdet mellom samar og bumenn er skildra av Sommerfeldt , sokneprest i Saltdal 1818-24 og hos Axel Hagemann som var skogvoktar 1881-88. Hos desse ”søringane” med embetsbakgrunn kan ein finne at samar var meir driftige for å sikre livsgrunnlaget enn menn av ”dalfolket”, som let kjerring og ungar ta den største børa mens mannfolka dreiv dank og venta på Lofotfisket.

Vi fikk også viktige delar av den politiske bakgrunnen, som at Lappekodisillen i 1751 skulle sikre at den nyoppgåtte grensa mellom Sverige og Danmark-Norge ikkje ramma samane sin eldgamle bruk av området som blei delt av statsgrensa. Det var Sverige som stilte som vilkår for unionsoppløysinga i 1905 at samane framleis skulle ha denne retten.  Men reinbeitekonvensjonen i 1919 stengte til dels grensa mot Troms for flyttsamane, og mange av dei måtte finne eit nytt område for reindrifta rundt Arjeplog og lenger sør. Det er bakgrunnen for at samane i Lønsdal på Saltfjellet er nordsamar og ikkje lule- eller pitesamar.

Foredragshaldaren var innom forskjellen på det som før blei kalt ”bufinn” og ”fjellfinn”, og bakgrunnen for at mange samar på 1700-talet slo seg til også lenger ut mot Nordlands-kysten. Rolf Nesje tar for seg dette i boka ”Utmarksfolket”, særlig om nyryddingsplassar i Gildeskål. Vi kjenner jo også dette i det som blei Fauske kommune.  Den harde kristninga av samane skjedde i det minste  på samisk, og det kom sameskolar blant anna på Drageid. Først da den norske nasjonsbygginga skaut fart sist på 1800-talet, blei målet å fornorske samane, også språklig.

På denne tida var det vanlig at også norske ”bumenn” eigde rein, såkalte ”sytingsrein” hos reindriftssamane. Dette blei forbydd i 1897 og reindrift blei ei næring eksklusivt for samane. Dette vil Nystad-Rusånes snakke meir om i eit foredrag som heiter «Sytingsrein».

Til slutt var dei mange samiske namn på stader, elver og fjell i Salten tema. For mange vil det vere nytt at for eksempel Viskis på nordsida av Saltfjellet betyr ”gult” – den fargen som dominerte på hausten da flyttsamane forlet sommarbeitet for vinterbeita i Sverige.

Klikk på bilder for større versjon.

Foredraget «Samenes Salten».

Soknepresten Søren Christian Sommerfeldt.

Skogvokter Axel Hagemann.

Om Lappekodisillen fra 1751.

En samefamilie langt tilbake i tid.

Om sytingsrein.

Fornuftige ord fra Axel Hagemann.

Medlemsmøte 25. april 2023,

med foredrag av Tove Mette Mæland, Nordlandsmuseet.

Helbrederen Johannes Brateng, mennesket og fortellingene

Tekst og bilder: Kjell Bakken

(Klikk på bildene for større versjon)

Det var 55 medlemmer som fikk oppleve det formidable foredraget av Tove Mette Mæland. Hun tok oss med gjennom Bratengs liv, fra fødsel i 1890, til død i 1967, 77 år. Mora var 40 år da hun fikk Johannes. Det var en svært vanskelig fødsel, og det var så vidt mor og barn overlevde. Den vanskelige fødselen var kanskje årsaken til at han hadde fysiske plager hele livet, antakelig cerebral parese. Han hadde litt vansker med å gå, ustødig gange, spasmer og skjelvinger. Han gikk også krokete, men var en høyreist mann, kanskje var han over 2 meter høy i opprett stilling. Han var gårdsarbeider hos sine foreldre sammen med sin storesøster Anna, og de bodde sammen og drev gården etter at foreldrene var døde.

Som ung ble han sett rart på, og fikk for eksempel ikke undervisning i regning på grunn av hans fysiske framtoning. Han følte at presten så ned på ham, og tråkket på ham. Da han var 20 år ble han frelst, møtte Jesus, og da han var 40 år meldte han seg ut av statskirka og inn i Metodistkirka.

Mæland viste noen få bilder av Brateng, han likte ikke å bli fotografert, så det er få bilder av ham. Museet har det originale grensesonebeviset med bilde, som alle måtte ha under okkupasjonen.

Han drev som helbreder fra ca. 1930 til 1967 og hadde opp mot 8000 pasienter pr. år. Svært mange har fortalt om sin helbredelse, antakelig var det flest rygglidelser han kurerte, men ellers et bredt spekter. Han og søstera drev som nevnt gården, og han annonserte om at han tok ikke imot pasienter i slåttonna.

Et av bildene viser brev fra en sjøkaptein fra London i 1956, som ber om hjelp for sin kone.

Han slapp også til på sykehuset i Bodø, der fikk han installere seg i et baderom hvor han tok imot pasienter. Det var kø langs hele korridoren.

Brateng fikk stor betydning for Fauske. Det var mange pasienter som måtte ha drosje, når folk kom med hurtigruten til Bodø, tok de drosje til Leivset. De langveisfarende måtte overnatte, og hotelldirektør Dahlberg har fortalt at Brateng betydde mye for omsetningen på hotellet. En av tilhørerne, som hadde arbeidet på telegrafen, fortalt at da Brateng gikk bort falt trafikken ned med 50%.

Mæland ville gjerne ha tilsendt fortellinger og Brateng. Nordlandsmuseet har et eget Brateng-rom med diverse artefakter etter ham.  Adressen er vist på ett av bildene.

Etter foredraget spanderte historielaget kaker, kaffe og brus. Et av bildene viser slutten av den lange køen.    

Medlemsmøte 28. mars 2023, med foredrag av Liv Andersen

Jordmoryrket i før i tiden

Tekst og bilder: Kjell Bakken

(Klikk på bildene for større versjon)

Pensjonert jordmor Liv Andersen holdt et interessant, gripende, og morsomt foredrag om jordmoryrket. Hun var først utdannet sykepleier, og tok så jordmorskola i Bergen i 1974-75.

Hun tok tilhørerne med på historien fra den første omtalen i Mosebøkene, til Magnus Lagabøters lover, Christian 5. lov av 1687, og erkebiskopen av Canterbury bestemmelser.

Vi var innom legen Ignaz Semmelweis som oppdaget sammenhengen mellom håndhygiene og barselfeber som tok veldig mange liv.

Liv tok oss med på litt av oppgavene til jordmora, som når barnet neppe ville overleve. De var utdannet til å foreta dåp, og gjorde det dersom mora ønsket det. Det ble flere gripende historier, så tårene trykket på herværende referent.

Liv fortalte to historier hun hadde fått fra Wenche Spjelkavik. Gyda Gulstad på Fauske ble tilkalt til Sulitjelma. Etter båttransport til Sjønstå ble hun syklet på dresin til Suilitjelma under vanskelige forhold. Men det gikk bra med fødselen. Det gjorde det også da jordmor Amanda fra Sulis ble lastet om bord i en kiskibbe og sendt til Jakobsbakken.

Noen av tilhørerne fortalte om sine opplevelser. Bodil Solbakk fortalte at hennes mor Olga Kjølhaug var jordmor i Valnesfjord. Kirsten Stokland fortalte at hennes bestemor, Anne Eriksen hadde tatt imot 2000 under sin tid som jordmor. John M. Jensen fortalte om tittelen til jordmødre som man finner i skifteprotokoller og slektsforskning, f.eks. «krafsekjerring».

Det ble til slutt så mange innspill og fortellinger at Bjørn Rendall måtte sette strek og avslutte for å holde tiden.

Illustrasjon av jordmoryrket i gamle dager.

Lagets leder, Bjørn Rendall og Liv Andersen.

Liv fortalte om bruken av jordmorstetoskopet.

Et enkelt, men fantastisk bra instrument.

Ole Johan Kvandal fortalte at han hadde et slikt instrument etter sin mor Anne, som var jordmor, også utdannet i Bergen.

Som vanlig spanderte laget kake, kaffe og brus i pausen.

Pausen benyttes til å treffe kjente. Her Alf Skjevik, Jørgen Gunnestad og Lucia Skjevik.

Leder Bjørn Rendall åpnet årsmøtet og ønsket velkommen.

Agenda på årsmøtet.

Nils Ole Steinbakk ble valgt til møteleder.

Fra årsberetningen: Fauskeboka 2022.

Fra årsberetningen: Fauske kirkes historie.

Fra årsberetningen: Komitearbeid.

Fra årsberetningen: Om Facebook-siden til Fhl.

Veien vidre: Planer for 2023 i Fauske historielag.

Jeg fortalte om en dramatisk fauskehistorie som skjedde for 30 år siden, og litt om utviklingen framover til i dag.

Jeg var i ledergruppen i Salten Kraftsamband A/S (SKS) da omsetningen av strøm gikk for å være en ren monopolhandel til å bli underlagt markedskreftenes frie spill. Det var en dramatisk tid, i alle fall for SKS.

Foredraget inneholdt trettitre bilder og plansjer som viste litt av utviklingen, også fram til i dag.

Regjeringen Brundtland foreslo i 1989 en energilov hvor staten fikk en sterkere styring av strømbransjen. Dette forslaget ble trukket tilbake av regjeringen Syse, som heller foreslo at markedet skulle skaffe nok strøm og bestemme prisen på strømmen. Det ble vedtatt mot venstresidens stemmer. Da Brundtland kom tilbake, ble ikke Energiloven reversert. Det var da blitt et klart flertall i Stortinget – og i folket – som ønsket at markedet gjorde jobben som energiverkene hadde gjort tidligere. Det var blitt et folkekrav om å få markedsstyrte strømpriser.  Han understreket dette poenget som han sa: Nå når dagens statsminister får skylda. Det var et folkekrav om å få markedsstyrte strømpriser.

Det var mange andre monopoler som ble oppløst på den tida: NRK-monopolet, SAS-flymarkedet, Televerket etc. Og Boris Jeltsin som oppløste Sovjetunionen og slapp markedskreftene løs i Russland. Alt dette skjedde like etter perioden med Ronald Reagan i USA og Margaret Thatcher i Storbritannia.

Oppgaven til SKS hadde vært å skaffe nok kraft til Salten og Nord-Helgeland til rimeligst pris. Det skulle nå markedet ta seg av. Oppgaven til SKS skulle nå være å skaffe aksjeeierne størst mulig avkastning. Bodø var største eier. Det ble en tøff opplevelse for de ansatte i SKS..

Det var Norge som var først i verden med å lage en strømbørs. Fra gammelt av har jo prisene på olje og gass blitt bestemt på børser, men ikke elektrisk strøm. Da høyreregjeringen først hadde fått vedtatt Energiloven, måtte det komme en markedsplass for strøm, og Norge ble altså det første land i verden med en strømbørs. Dette hadde ikke noe med EU å gjøre, det var et folkekrav å få opphevet monopolene, og da måtte det til en børs. Først i 1999 kom den første uavhengige strømbørsen på kontinentet. Det var Amsterdam Power Exchange, APX.  

Så kom jeg inn på at noen i dag ønsker en reversering av Energiloven, få tilbake den politiske kontrollen med strømprisen. Jeg mener det er ikke mulig å tilbakestille Norge til tiden før Energiloven og utenlandsforbindelsene. Og heller ikke ønskelig.

Bilde 1

Jeg ble ansatt i Salten Kraftsamband i 1982 som utbyggingssjef. Det største prosjektet var Sjønså kraftverk. Dette bildet ble kanskje tatt et år senere under en kostnadskontroll av Sjønstå. Den gang var det helt naturlig å legge tobakkspakken med gul mixture på bordet, og ha askebeger satt fram.  Fra venstre Sigmund Normann, Egil Bakke, Rolf Evenset, Harald Mellerud, så husker ikke navnet på han som ga meg bildet – han var fra Nordlandsbanken. Til høyre for ham herværende med slips. Det var en høytidelig anledning å legge fram status for Sjønstå kraftverk. Helt til høyre Alf Pettersen som var kontrollør på Sjønstå.

Bilde 2

Dette er en veldig nedkortet versjon av en dramatisk tid i bransjen.

Bilde 3

Det var veldig dramatisk for SKS. Plutselig sto vi uten kunder som ville ha strømmen vår, til prisen vi mente vi måtte ha. Bodø Elverk fant en strømprodusent som ville levere til vesentlig lavere pris. Driftssjef Sigmund Normann var med en delegasjon kraftprodusenter som dro til Tyskland for å prøve å få solgt strøm der. Jeg tror det var i begynnelsen av 1993, men det var først i 1996 at vi ble ordentlig integrert med omverden.

Som i Sovjetunionen var det noen som tjente voldsomt, andre tapte.

Bilde 5

SKS var koplet til kommuner og kraftselskap i regionen mellom Sjonfjorden og Tysfjorden. Rødøy-Lurøy Kraftlag i sør, og Nord-Salten kraftlag i nord.  Kartet viser hvordan strømforsyningen var splittet i mange forskjellige selskap. Ingen andre regioner i Norge var ansvaret for strømforsyningen oppsplittet i så mange små selskap.  I Frankrike var det ett selskap for hele landet, EdF, de eide alt, atomkraftverkene og ledningen helt fram til det enkelte hus. Hos oss var det 9 selskap for å forsyne under 80 000 mennesker. Veldig spesielt. Direktør Melleruds kongstanke var, forenklet sagt, å få slått sammen alle disse til ett selskap. Kartet laget jeg i 1993, da Bodø hadde vel 36 tusen innbyggere, og Fauske litt over 10 tusen.

Bilde 4

Før energiloven var det nærmest umoralsk med aksjeutbytte. Kundene skulle ikke belastes med sånne kostnader. Etter energiloven helt annerledes. Jeg husker et av bildene jeg brukte i et foredrag. Det skulle illustrere vår nye oppgave. Jeg tegnet regndråper over et bilde av Sulisfjellene til venstre, og med pil over et turbinhjul i retning mot bilde av ordfører Odd-Tore Fygle til høyre. Jeg hadde lagt inn dollarsedler i hendene og lommene bugnede av dollarsedler. Det slo veldig an, det ble store lattersalver, Fygle lo godt. Men det var vår nye oppgave, skape størst mulig verdier for eierne våre ut av regnet over Sulisfjellene.

Bilde 6

Jeg tegnet en oversikt for å vise sammenhenger i strømforsyningen rundt SKS. Øverst eierne og kommunene. Nederst datterselskap og medeierskap. F.eks. eide vi 40 % av Sundsfjord kraftlag, resten var eid av Hydro. 40 % av Balmi kraftlag, resten var eid av Elkem osv. Senere kom flere selskap til: Nord-Norsk Vindkraft, Nord-Norsk Småkraft, Haltekraft som var et gass-selskap, og vi ble med å starte et oljeselskap. Så kom bredbåndutbyggingen, det ble lagt mye fiberkabler, så ble det levert innhold på fiberkablene, det ble til selskapet som i dag heter Signal.

Bilde 7

Bilde fra Duoaldagoup, 1993, strategimøte i forbindelse med den nye energiloven:

Fra venstre Kobberstad, styremedlem fra Elkem, Lorentzen, styremedlem fra Sørfold Kommune, Lund, leder for Sulitjelmaverkene, Fjellgård, styremedlem fra Meløy kommunale elektrisitetsverk, Ellefsen, styremedlem fra Rødøy-Lurøy kraftverk, Normann, driftssjef i SKS, Kulseth, styremedlem fra Dragefossen kraftanlegg, Anne Stenhammer, styremedlem fra Fauske kommune,  Mellerud, administrerende direktør i SKS, Johnson, styreleder fra Bodø kommune, Evenset, kontorsjef SKS, Brodersen, styreleder fra Skjerstad Kraftlag, Jensen, ingeniør Sulitjelmaverkene,  Hagen, styremedlem fra Bodø Kommune,  Arve Karlsen, ansatterepresentant i styret.

Bilde 8

Etter en lang dag med drøftelser i styret, denne gang på Lovund, var det noen som tok ansvar for å lette på stemningen. Fra venstre Gisle Johnson, Roald Kulseth, Perry Strømdal, Konrad Fjellgård, Nils Ellefsen. Nils Ellefsen var både i styrene til Rødøy-Lurøy kraftlag og SKS. Han var vertskap for samlingen her i Lurøy.  Nils var gårdbruker på fastlandet i Rødøy. Mye av folket bodde ute på øyene. Jeg vet ikke om det var status å være landfast, men Nils fortalte stolt at han eide 2,5 kvadratkilometer av det Europeiske fastland.

Det var forresten Konrad Fjellgård som i tospann med Hartvig Remmen fikk flyttet administrasjonen i SKS fra Bodø til Fauske.  Fjellgård fortalte gjerne hva han hadde oppnådd under forhandlingene i sene nattetimer under fylkestinget og ellers.  Veldig flink politiker, og han fikk SKS til Fauske.

Bilde 9

Dette kan en si var de nasjonale prisene fra 1980 av, lokalt var det andre priser. Før energiloven var det en jamt stigene strømpris, etter energiloven ble det store variasjoner, og fallende pris. Vi ser at engrosprisen på strøm var ca. 23 øre i 1992, det tilsvarer det vel 44 øre i dag. I 1993 hadde strømprisen blitt ca. 8 øre. Selvfølgelig ønsket folket markedsstyrte strømpriser.

Bilde 12

Man kan sikre seg mot å kjøpe strøm fra kullkraftverk, eller atomkraftverk, altså «grønn» strøm. SKS selger opprinnelsesgarantier for strøm fra sine vannkraftverk.. Firma, f.eks. i Tyskland som ønsker å markedsføre seg som særdeles miljøvennlige, kan kjøpe slike opprinnelsesgarantier. Også Polarkraft tilbyr dette etter å ha fått rettigheter fra noen småkraftverk.

Bilde 10

Da Energiloven kom var det allerede mange strømledninger og kabler til utlandet.  Fra Finnmark i nord til Sørlandet. Norge var tett koplet opp mot utlandet, senere har også Sverige har fått økt kapasitet til det øvrige europeiske strømnettet, som dermed forsterker det norske nettets tilknytning til det europeiske.

Bilde 11

Bildet viser prisområdene, og overføringskapasiteten mellom dem. Altså ikke hver enkelt elektrisk forbindelse. Det er fra januar 2021, så kabelen til Storbritannia er ikke med. Av de 17 utlandsforbindelsene i dag er 7 kabler.  Stor overføringskapasitet til Sverige, som igjen har stor overføringskapasitet til Finland, Baltikum og Tyskland.  Alt dette henger sammen.

Bilde 13

Jeg kan ikke nok om dette til å påstå at regimet i Kreml følte seg sikker på at det var ufarlig å angripe Ukraina da de så kaoset i Europa i 2021 da gassleveransene ble redusert og prisene gjorde et hopp. I alle fall steg gassprisene voldsomt da Kreml angrep Ukraina, og strømprisen er nært koplet opp mot gassprisen.

Klikk på bildene for større versjon.

Finn Rønnebu startet med at han ville fortelle en helt annen historie enn den som var annonsert. Men han tok oss med på planene om en jernbane helt opp til Kirkenes, Hitlers Polarbane. Det var planlagt flere alternative traceer, Fjellinjen lengst mot øst, og Fergelinjen lengst vest.

Han presenterte nazisten Fritz Todt, som hadde gjort en imponerende innsats med utbygging av motorveinettet i Tyskland, og var blitt en veldig kjent person der. Han ble regnet som en av Hitlers sterke støttespillere og leder av den store Organisasjon Todt. Todt fikk ansvaret for å gjennomføre byggingen av Polarbanen. Todt mente at prosjektet var helt urealistisk, og etter et heftig møte med Hitler ble han drept da flyet hans styrtet. Hans arvtaker, arkitekt Speer, skulle også reist med det samme flyet, men avlyste turen i siste liten. Rønnebu mente at Todt kanskje ble utsatt for et attentat. I alle fall ble Speer leder for Organisasjon Todt og pådriver for Polarbanen.

Polarbanen ble nedskalert gjennom krigsårene og til slutt ble det arbeidet på strekningen Mo-Fauske-Korsnes.

Rønnebu har skrevet i boka si, «Et skammens eventyr», om bruken av straff-fanger og krigsfanger under byggingen av jernbanen. Han gikk gjennom noe av dette stoffet. Han anbefalte boka «Hitlers byggherrer» for dem som ville vite mer om jernbaneprosjektet.

Finn Rønnebu fortalte en personlig historie om en mann fra Kvarv som han var i familie med. Han som er oppført i boka «Liste nr. 1», om mistenkte for grovere landssvik. Han var en drivende flink mann som flyttet til Oslo. Utdannet seg i militæret og var underoffiser da krigen brøt ut. Han meldte seg til tjeneste, men det ble ikke bruk for ham. Vi fikk høre litt om hans historie som brakte ham til å bli lagfører i Germanske SS. Spennende historie.

Tekst: Kjell Bakken

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Utenfor SPAR-butikken, tidligere JAGO. På dette området lå det langt tilbake i tid en bensinstasjon drevet av Norsk Mineralolje kompani, basert i Lofoten.

Tilhørerne fikk detaljert informasjon om forretninger og foretak de forskjellige bygninger huset.

Steinar Mathiassen foredrar om området rundt «Coop-svingen»

I Coop-svingen: Bak byvandreren, et stykke unna, ved kaia, lå hotellet.

I Coop-svingen: Der kontorlokalet i bakgrunnen ligger var det langt tilbake en bygning som huset kafe`. Kafe` Fram het den.

I murhuset i bakgrunnen var det i gammel tid at Coop butikken holdt til.

I huset til venstre holdt telegrafen til. Bygget i bakgrunnen var vertikaldelt og huset to forretningslokaler i første og to leiligheter i andre etasje.

I bygget til høyre drev Peder Kjærran i sin tid bilverksted, og hadde også en liten buss til lokaltransport i drift. Peder Kjærran, Bernhof Henriksen og Andreas H. Moe, Rønvik startet selskapet Saltens Forenede Bilruter A/S i 1930. Dette var forløperen til Saltens Bilruter A/S.

Til møteleder ble valgt Bjørn Rendall.

På lerretet sees kveldens saksliste.

Årsberetning Fauskeboka 2021.

Årsberetning, bind 5 i Krigsbokserien.

Årsberetning, boka om Ankerske marmorbrudd.

Årsberetning, styremøter og vedtak.

Årsberetnig, Facebook-siden.

Kasserer la frem fjorårets regnskap.

Budsjettet for 2022.

Navnebytte på laget?

Dette var tema etter selve det formelle årsmøtet.

For å lese referat av dette, gå til siden "Om Oss" - "Dokumetasjon fra møter og styret" og protokollen fra møtet (2022)

Etter pausen holdt Kjell Bakken foredraget:

Ankerske, krigen og 1950-tallet.

her er et resyme` av foredraget med bilder (klikkbare for større versjoner).

Tilhørerne til Kjell Bakkens foredrag på årsmøtet fikk en times interessant og lærerik stund. De aller fleste av Fauske kommunes innbyggere kjenner til historien om at Fauskemarmor er benyttet i FN-bygningen, påbegynt bygd i 1949, i New York.

Kjell Bakken og hans kone Bodil hadde gjort research og finner at det egentlig ikke er påvist hvor, i eller på, FN-bygningen Fauskemarmor er brukt. Feilaktig er de opplysninger at Fauskemarmor er benyttet i sikkerhetsrådets sal, det er fortsatt et spørsmål hvor i bygningen den kan lokaliseres. Undersøkelser omkring dette vil fortsettes.

Videre fikk vi historien om Mara Pasesnikova, senere het hun Maria Quisling, gift med landssvikeren Vidkun Quisling. Hun hadde god smak når det gjaldt interiør og eksteriør på deres eiendom «Gimle», tidligere «Villa Grande». Fauskemarmor ble brukt på badet og i form av skulpturer utendørs.

Under krigen hadde Terboven, tyskernes sivile sjef, prioritert ferdigstillelse av Oslo Rådhus. Tyskernes arkitekt som jobbet med dette valgte å bruke marmor fra Lauvgavlen på Fauske, til vegger og gulv i rådhussalen.

Felles for disse byggeprosjekter etc., var altså at Ankerske leverte marmoren som ble benyttet. Også marmor fra andre steder kunne Ankerske levere til disse, som fra Festvåg ved Bodø og Gjellebekk i Lier. Steinbrudd som Ankerske også eide.

Etter krigen var Ankerske blant annet leverandør til gravminne ved Bodin kirke, til omkomne Sovjetiske krigsfanger. Dette var Pyroksenitt fra Ankerskes brudd i Festvåg.

Til slutt fikk vi historien om en henrettet Sovjetisk krigsfange fra fangeleiren på Hjemås, Efim, fangenr. 50138. Han hadde rømt, men ble tatt til fange igjen, torturert og til slutt skutt i steinbruddet på Hjemås. Han ble begravd ved steinbruddet og fangenummeret hans er skrevet inn på minnestøtten på Hjemås.

Historie om FN-bygningen og Fauskemarmor.

KjellBakken og hans kone Bodil har prøvd å lokalisere hvor i FN-bygningen marmor er brukt.

Generalsekretær Trygve Lie mottar på vegne av FN, tomta til FN-bygningen i 1947

Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen.

Foredraget beveget seg inn i tiden under krigen.

Maria Ouisling, førerens frue, hadde en forkjærlighet for Fauskemarmor.

Å lokalisere Fauskemarmoren er en utfordring.

Oslo Rådhus ble renovert under krigen.

Kjell Bakken viser et tysk kart over Marmorkaia til Ankerske.

Minnesmerket over omkomne sovjetiske krigsfanger. Ved Bodin kirke.

Minnesmerket over krigsfanger ved Hjemås.

Efim, fangenr.50138, ble torturert, henrettet og begravd ved steinbruddet på Hjemås.

Ankerskekaia med dampmaskinen som drev den store krana.

Jan P. Pettersen har en bred erfaring fra forsvaret, med hærens krigsskole, hærens stabsskole, U.S. Marines Stabsskole, 17 års tjeneste i forsvaret og 28 år som bedriftsleder. Foredraget handlet om Narvik-felttoget i 1940 og var basert på rundt 40.000 sider med hovedsakelig engelsk materiale. Resultatet er ny kunnskap som setter divisjonssjef generalmajor Carl Gustav Fleischer og den norske 6. divisjon sin innsats i et nytt lys.

Hensikten for Nazi-Tyskland med å innta Narvik i 1940 var først og fremst å sikre frakten vannveien i norsk farvann av malm fra Sverige. Norge hadde i forkant fått sin nøytralitet satt under press av England. En lite kjent sak har det nok vært at England i forkant av 9. april, som aggressor planla en invasjon i Norge. Og de ble mer eller mindre overrumplet da Tyskland kom dem i forkjøpet 9. april, de måtte dermed legge om sine planer.

Tatt i betraktning at engelskmennene allerede var på vei mot Norge med sitt mål for øye om invasjon, tok det derfor ikke mange timene før de var på plass i Ofotfjorden, hvor de i løpet av noen dager uskadeliggjorde en stor del av Nazi-Tysklands marine.

Men i og med at England opprinnelig hadde en annen målsetting enn forsvar av Norge, var det mye som gikk galt med tanke på logistikk, utrustning og ammunisjon, og at det litt senere ble besluttet av de allierte å ilandsette styrker i Narvik, Namsos og Åndalsnes skulle også vise seg å bli en taktisk feilvurdering.

På norsk side hadde generalmajor Fleischer 5 bataljoner og sammen med bataljoner fra England, Frankrike, og Polen samt fremmedlegionærer utgjorde disse til sammen 30.000 mann mot Tysklands 4.600 mann store styrke.

Fleischers mål var å ta Bjørnfjell. De norske styrkene holdt ut i terrenget 8 uker og

gjorde en heroisk innsats, men ellers var det veldig mye som gikk galt på alliert side.

Tyskland første nederlag kom som kjent i Narvik ved gjenerobringen 28. mai, men de allierte trakk seg ut og tyskerne kunne på nytt innta byen

Jan P. Pettersen påpekte de mange ting som gikk galt og foredro om det politiske spillet og omstendighetene som involverte divisjonssjef Fleischer, generalmajor Otto Ruge, som ble innsatt som forsvarssjef, og, blant andre, også kong Haakon 7.

Etter foredraget var det kaffe og kake og en god prat ved bordet i aulaen, før alle igjen samlet seg i auditoriet.

Da var det tid for spørsmål til foredragsholderen, og spørsmålene ble utfyllende besvart, blant annet med vinklinger på de politiske forholdene på både alliert og norsk side.

-------------------------

Dette var altså første medlemsmøte Sørfold Lokalhistorielag

og Fauske Slektshistorielag samarbeidet om å arrangere.

Før tilhørerne forlot auditoriet kunne Ole Henrik Fagerbakk

fra Sørfold Lokalhistorielag informere om to kommende

møter i deres regi:

- 18. november: foredrag i Rådhussalen på Straumen.

   Asbjørn Lind foredrar om Rørstad kirke.

- 7. desember: foredrag på ungdomshuset i Megården med

  foredragsholder Michael Stokke fra Narviksenteret.

  Foredraget omhandler hendelsene i 1944 da 8 polske

  «frivillige» ble skutt av tyskerne. Musiker Jon Kristian Karlsen vil også                fremføre en egenkomponert sang om hendelsen.

-------------------------------

Litt om arbeidet med bind 5, siste bind i krigsbokserien, av Kjell Bakken,

forfatter av bokserien "Fauske under 2. verdenskrig".

Vi tar sikte på at bind 5 skal bli på 216 sider, med ca. 200 bilder og at den skal være ferdig trykket ca. 1. oktober 2021.

Bind 5 starter 1. januar 1945 der bind 4 slutter, og dekker året 1945, men også noe av oppgjøret etter den tyske kapitulasjonen. Jeg tar med noen av hendingene lenge etter 1945 som er direkte knyttet til okkupasjonstida, f.eks. fra høsten 1954, altså over ni år etter den tyske kapitulasjonen. Da grov man opp de tyske soldatgravene på Fauske kirkegård og flyttet dem til den tyske gravplassen i Botn, dvs. noen av familiene til de som hadde døde på Fauske ønsket de ikke begravd i Botn, men i hjemme i Tyskland, så noen av kistene ble sendt hjem til dem.

Vi har med litt om Hjemmefrontens arbeid på ettervinteren 1945. Bodil og jeg fikk oss en hyggelig prat med Svein Eliassen i Bodø, sønn av hjemmefrontlederen på Fauske. Jeg la ut på Facebook fortellingen til Alf Eliassen om da en offiser skjøt seg etter at Alf hadde vært og spurt etter ham. Forsker Michael Stokke ved Narviksenteret følger sida vår, så han sendte meg navnet på offiseren. Vi brukte en dag på Arkiv i Nordland med arkivet etter Anton Johnson som var hjemmefrontleder for hele Nordland. Vi så brev som på den ene siden så ut som et vanlig brev leger imellom, mens det på baksiden var det virkelige, men usynlige brevet. Det var jo noen spennende timer da Hjemmefronten overtok makta på Fauske, men det foregikk i rolige former, tyskerne var disiplinerte.

Ankerske fikk en gullalder etter kapitulasjonen, alle skulle ha bautaer og minnesmerker. Vi har jo et omfattende arkiv på Finneid med disse sakene. Exfangene var selv og bestilte minnesmerker, gravsteiner til gravene ved fangeleirene f.eks. i Saltdal og selvsagt ved Petterslager på Fauskeeidet. En exkrigsfange som var arkitekt, laget flere tegninger til bestillingene. Mange av minnesmerker var veldig forseggjorte, nydelige arbeider, av ulike steinsorter. Som kjent ble de aller fleste sprengt i 1951, som en del av forsvaret mot Sovjetunionen

Skottesoldatene, den norske brigade, kom hit i britisk uniform tre uker etter kapitulasjonen. Da hadde Hjemmefronten ordnet det grøvste. Det er flere som har skrevet om sine opplevelser da de kom, og i Riksarkivet ligger mye stoff. Overraskende å lese om hvor god utdannelse de britiske soldatene fikk i «Civil affairs», sivilforvaltning, noen i USA og noen i England. Også norskopplæring. En offiser har skrevet om da han kom til Fauske rett etter kapitulasjonen, oppgaven hans var å etablere hovedkvarter for den norske brigade som skulle være på Fauske. Det var jo hovedkvarteret for hele den norske hær, og illustrerer hvor viktig Fauske var, sett fra Skottland. Det ble etter kort tid flyttet til Bodø. Det var jo De allierte, der Norge ikke var med, som okkuperte Norge nå, og flere av rapporter etc. ble skrevet på engelsk. En av oppgavene for britene var å samle opp alle våpen og ammunisjon, og på Fauske var det enorme mengder. I arkivet etter Brigaden som ligger i Riksarkivet, finn vi mye stoff om denne operasjonen. Og det er nesten ikke til å forstå hvor mye det var. Alt av ukurant ammunisjon og miner ble kjørt med lastebiler ned til Finneidkaia der det lå noen nederlandske lektere der bunnen kunne åpnes. Så ble det kjør ut på Skjerstadfjorden og senket på 500 meters dyp.

Sulitjelma Grubers arkiv som ligger i Bodø forteller en trasig historie. De mista jo alle leveranser til Tyskland, og prisene for kopper, sink og svovel gjorde det umulig å drive videre. De hadde ikke greid å bygge opp noen stor kapital under okkupasjonen, så det ble oppsigelser og permitteringer og en veldig dramatisk situasjon. Halvparten av arbeidsplassene i kommunen var ulønnsomme. Wenche Spjelkavik skriver at det virkelige alvoret i denne situasjonen ble forsøkt holdt unna offentligheten. Men så var det en forhenværende major i Den røde arme, som syntes det var dumt at amerikanerne skulle okkupere halvparten av Korea. Han ordnet opp for Gruberne og Fauske kommune, slik at det ble velstand igjen. Han het Kim Il-Sung.

I det såkalte Landssvikarkivet i Oslo ligger alle etterforskningsdokumentene og rettsdokumentene i sakene mot de såkalte landssvikerne. Bodil og jeg har brukt mange dager i Riksarkivet. I forhørsprotokollene finner vi mange fortellinger fra okkupasjonstida, f.eks. er Jonny Larsen som arbeidet hos sikkerhetspolitiet i Bodø vitne og forteller om mange forhold. Det var ganske mange fra Fauske som ble behandlet der.

Det oppgjøret som foregikk utenom rettsalene, var også omfattende. Jeg har brukt mye tid på å forstå behandlingen av de såkalte sambandslærerne., og har et ganske bra grunnlag, men det er mye uforståelig. Det synes som om det er forsket veldig lite på dette. Mange ble uthengt på forsida av avisene, Olav Øynes var liksom forbryter nr. 1, hengt ut i avisen fordi han som lærer hadde vist unasjonal holdning, og han ble suspendert sammen med mange andre. Men han hadde oppført seg helt eksemplarisk under okkupasjonen etter min mening.

I arkivet etter kommunen, delvis hos Arkiv i Nordland, og delvis i Riksarkivet finner vi detaljerte beskrivelser om salg av f.eks. tyske brakker. «Alle» søkte om å få kjøpe, det var jo eneste måten en kunne få tak i materialer. Eksempel på salg fra Petterslager leir, der kjøpte Karl Kristensen, Ny Jord, feltsmia, Einar Hansen, Medås (optikeren) og Halvtan Kristensen kjøpte maskinhuset. Kjøkkenet og vaskehuset kjøpte Arthur Jensen, Tverrå. Sykehuset på 107 m² kjøpte Tormod Pedersen, Tverrå. Tilsvarende finner vi salg av fangebrakkene på Stranda.

Forholdet mellom de tyske soldatene og folk i Fauske under okkupasjonen

I mange fortellinger om okkupasjonen kan en få inntrykk av at Fauskefolk og tyskerne holdt god avstand til hverandre. Det fortelles at det på den ene siden var tyskerne og noen få medløpere, som f.eks. medlemmene i NS og Sambandslærerne, og på den andre siden var de gode nordmennene. Og det var lite kontakt mellom disse to gruppene.

Dette er en helt feil framstilling av okkupasjonshistorien.

Alle på Fauske og bygdene rundt hadde hatt de østerrikske soldatene boende hos seg, og opplevd at de var unge vanlige mennesker, som folk på Fauske. Det var to-tre ganger flere tyskere på Fauske enn det var fauskeinnbyggere, så det var ikke mulig å gjøre noe annet enn å tilpasse seg deres virksomhet.

Et eksempel er Helga Dahlberg, hennes hotell brant under bombingen. Hun hadde ingen muligheter til å skaffe seg inntekter uten å samarbeide nært med tyskerne, og svigersønnen Gunnar Pedersen kjørte film for både tyskere og fauskeværinger. Annfinn Thuv har fortalt mange historier om det gode forholdet det var med noen av de tyske soldatene. Men han understreker, det var jo forferdelige folk der også.

De norske soldatene som oppholdt seg i Skottland og Sverige under okkupasjonen fikk fortalt helt andre historier om de tyske jævlene. Alle var umennesker. Soldatene hadde i årevis trent på å kjempe mot dem. Det fikk de ikke anledning til. Men da britene okkuperte Norge i 1945, ble disse soldatene satt inn. Det ble en stor kulturkollisjon mellom soldatene som hadde vært ute, og fauskefolk som hadde levd sammen med soldatene. Samtidig kom opplysningene om nazistenes grusomme utryddelsesleirer.

Da senket stillheten senket seg.

Det ble skamfullt å ha hatt kontakt med de tyske soldatene. Ingen hadde lyst til å fortelle om hvordan det hadde vært under okkupasjonen.

Tyske offiserer på badestranda på Lund.

Tyske offiserer etter guttetur på Fauskevika.

Operasjonssalen er belagt med fliser i tak og på vegger og gulv.

Vaskerommet, som har inneholdt flere badekar og med sluk i gulvet.

200 liter «Kraftstoff», Wehrmacht, 1942.

Tyske drivstoffkanner fra krigens dager.